Den viktige samtalen

Det er normalt å kjenne på et ubehag ved å ta opp vanskelige temaer med unge. Vi kan blant annet være usikre for hvilke personlige konsekvenser det kan få og hvilke reaksjoner vi vil møte.

Råd til kartlegging

• Hva er situasjonen, hvorfor har den unge oppsøkt deg/hjelpeapparatet eller hvorfor har du innkalt til samtale?
• Hva er alderen?
• Får den unge være sammen med både gutter og jenter, og delta på fritidsaktiviteter?
• Har andre i familien blitt utsatt for tvangsekteskap?
• Hvilket opprinnelsessted har den unge?
• Hvor er familien fra?
• Hvor mange søsken er det i familien og hva er deres alder/kjønn?
• Blir ungdommens bevegelser fulgt av familiemedlemmer?
• Er det reell grunn til å være redd, har den unge blitt utsatt for direkte eller indirekte trusler, vold eller press?
• Har noen i familien blitt presset til ekteskap?
• Hvem er det som bestemmer eller er i posisjon til å utøve makt og ta avgjørelser i familien? Bor vedkommende i Norge eller i utlandet?
• Har barnet/ungdommen eller andre familiemedlemmer blitt utsatt for vold? Hva slags vold? Hvor lenge?
• Hvordan er helsetilstanden og hvilke symptomer har den som trenger hjelp?
• Hva er status på statsborgerskap/oppholdstillatelse?
• Er det fare for utenlandsreise?
• Er det andre faktorer som spiller inn?
• Forhold deg til hele familien selv om du snakker med én person. For eksempel: «Hva ville din mor rådet deg til i denne situasjonen?»

Råd til planlegging og gjennomføring

• Vær forberedt til en planlagt samtale om vanskelige tema!
• Hvis mulig: Ha et eget rom, finn ut mest mulig om den unges situasjon, ha beredskapen i orden.
• Vær tilgjengelig, men sett grenser.
• Vær tydelig på hva du kan gjøre, hva du ikke kan, hva du må gjøre med informasjon i forhold til opplysnings- og avvergelsesplikt etc.
• Ta notater.
• Bruk tid på å skape tillit og trygghet.
• Finn noe konkret som utgangspunkt for samtalen, f.eks. «du virker så trist om dagen», «det som skjedde i timen i dag».
• Våg å spørre direkte, våg å lytte, men still spørsmålene så åpne som mulig.
• Vær bevisst hvordan du stiller spørsmål, slik at ungdommen får anledning til å fortelle mest mulig spontant og fritt.
• Husk at ungdommen selv er eksperten på egen situasjon.
• Ikke avspor samtalen fra temaet, selv om det som kommer frem, skulle være smertefullt å høre.
• Dersom ungdommen viser ubehag, ikke press han/henne til å fortelle.
• Sørg for en positiv avslutning.

Om kultursensitivitet

Vi glemmer det ofte, men alle har kultur, også små enheter som familier og arbeidsplasser. Å være sensitiv for kulturforskjeller kan trygge både deg og ungdommen. Mange behøver for eksempel en mer kollektivistisk tilnærming enn det hjelpere tradisjonelt er trent til å skulle innta.

• Vær bevisst dine egne fordommer, holdninger, antagelser og forforståelser.
• Bruk alltid tolk, eventuelt telefontolk, ved språkvansker.
• Rådfør deg også gjerne med en kulturtolk eller noen i hjelpeapparatet om du trenger spesifikk land- og kulturkompetanse.
• Les deg opp på interkulturell kommunikasjon.

Husk at den unge kan:

• ha andre verdisett, verdenssyn og normer i tillegg til det norske
• bruke en indirekte kommunikasjonsstil
• ha en annen forståelse av tid og avtaler enn deg
• være oppdratt til ikke å fortelle om familieanliggende eller si i mot autoriteter som deg
• synes det er lettere å snakke med en som er av eget kjønn
• være oppdratt til å ikke ta noen av det annet kjønn i hånden eller se dem i øynene
• være påvirket av erfaringer som rasisme og diskriminering (egne eller familiens)
• besitte mye kompetanse i form av å være krysskulturell