Den viktige samtalen

Har noen oppsøkt deg for hjelp eller skal du snakke med en ungdom du er bekymret for? Her finner du konkrete råd om hva som bør kartlegges i en slik samtale, og tips til forberedelse.

Det er normalt å kjenne på et ubehag ved å ta opp vanskelige temaer med unge. Vi kan blant annet være usikre for hvilke personlige konsekvenser det kan få og hvilke reaksjoner vi vil møte.

Råd til kartlegging:

  • Hva er situasjonen, hvorfor har den unge oppsøkt deg/hjelpeapparatet eller hvorfor har du innkalt til samtale?
  • Hva er alderen?
  • Får den unge være sammen med både gutter og jenter, og delta på fritidsaktiviteter?
  • Har andre i familien blitt utsatt for tvangsekteskap?
  • Hvilket opprinnelsessted har den unge?
  • Hvor er familien fra?
  • Hvor mange søsken er det i familien og hva er deres alder/kjønn?
  • Blir ungdommens bevegelser fulgt av familiemedlemmer?
  • Er det reell grunn til å være redd, har den unge blitt utsatt for direkte eller indirekte trusler, vold eller press?
  • Har noen i familien blitt presset til ekteskap?
  • Hvem er det som bestemmer eller er i posisjon til å utøve makt og ta avgjørelser i familien? Bor vedkommende i Norge eller i utlandet?
  • Har barnet/ungdommen eller andre familiemedlemmer blitt utsatt for vold? Hva slags vold? Hvor lenge?
  • Hvordan er helsetilstanden og hvilke symptomer har den som trenger hjelp?
  • Hva er status på statsborgerskap/oppholdstillatelse?
  • Er det fare for utenlandsreise?
  • Er det andre faktorer som spiller inn?
  • Forhold deg til hele familien selv om du snakker med én person. For eksempel: «Hva ville din mor rådet deg til i denne situasjonen?»

Råd til planlegging og gjennomføring:

  • Vær forberedt til en planlagt samtale om vanskelige tema!
  • Hvis mulig: Ha et eget rom, finn ut mest mulig om den unges situasjon, ha beredskapen i orden.
  • Vær tilgjengelig, men sett grenser.
  • Vær tydelig på hva du kan gjøre, hva du ikke kan, hva du må gjøre med informasjon i forhold til opplysnings- og avvergelsesplikt etc.
  • Ta notater.
  • Bruk tid på å skape tillit og trygghet.
  • Finn noe konkret som utgangspunkt for samtalen, f.eks. «du virker så trist om dagen», «det som skjedde i timen i dag».
  • Våg å spørre direkte, våg å lytte, men still spørsmålene så åpne som mulig.
  • Vær bevisst hvordan du stiller spørsmål, slik at ungdommen får anledning til å fortelle mest mulig spontant og fritt.
  • Husk at ungdommen selv er eksperten på egen situasjon.
  • Ikke avspor samtalen fra temaet, selv om det som kommer frem, skulle være smertefullt å høre.
  • Dersom ungdommen viser ubehag, ikke press han/henne til å fortelle.
  • Sørg for en positiv avslutning.

Om kultursensitivitet:

Vi glemmer det ofte, men alle har kultur, også små enheter som familier og arbeidsplasser. Å være sensitiv for kulturforskjeller kan trygge både deg og ungdommen. Mange behøver for eksempel en mer kollektivistisk tilnærming enn det hjelpere tradisjonelt er trent til å skulle innta.

  • Vær bevisst dine egne fordommer, holdninger, antagelser og forforståelser.
  • Bruk alltid tolk, eventuelt telefontolk, ved språkvansker.
  • Rådfør deg også gjerne med en kulturtolk eller noen i hjelpeapparatet om du trenger spesifikk land- og kulturkompetanse.
  • Les deg opp på interkulturell kommunikasjon.

Husk at den unge kan:

  • ha andre verdisett, verdenssyn og normer i tillegg til det norske
  • bruke en indirekte kommunikasjonsstil
  • ha en annen forståelse av tid og avtaler enn deg
  • være oppdratt til ikke å fortelle om familieanliggende eller si i mot autoriteter som deg
  • synes det er lettere å snakke med en som er av eget kjønn
  • være oppdratt til å ikke ta noen av det annet kjønn i hånden eller se dem i øynene
  • være påvirket av erfaringer som rasisme og diskriminering (egne eller familiens)
  • besitte mye kompetanse i form av å være krysskulturell